En liten pjokk banket på døra i går kveld
…Det var så vidt jeg hørte den svake knattingen på døra. Kanskje jeg hadde tatt feil? -Hørte lyder som ikke var reelle? Gamle hus er ofte fulle av slike rare og ubestemmelige knirk. Noen velger å tro det er de gamles sjeler som fortsatt gjør sine daglige gjøremål, selv om «de» offisielt ble stedt til hvile for mannsaldre siden. Andre igjen, mener det er de gamle tømrede stokkene som ligger i veggen og jobber i de vekslende temperaturene i vinterkulda.
-Jo, det måtte da være banking på ei dør jeg hørte? Eller…
Kunne likeså godt ta meg den lille turen ned i entrèen og sjekke iallefall. Det kostet ikke mer enn noen få skritt. Jeg undret meg dòg over dette… -Hvem i all verden var det som avla folk besøk så sent på kvelden? Eller rettere sagt, natten?
-Der, hørte jeg det, igjen! Så svakt, men alikevel så sterkt..
Nesten litt skummelt. Stemningen ble så merkelig. Radioen forstummet, -summingen fra harddisken forsvant også. Det ble helt tyst.., -bortsett fra denne svake bankingen… En liten frykt bredte seg i mitt indre. -Hva ville møte meg, når jeg åpnet utgangsdøra? Kunne det være naboen? Eller kanskje Fanden sjøl som var på førjulsvisitt? Det skal fyren ha, -han tenker på sine «venner» i denne høytiden…
Måtte skjerpe meg, og ikke tenke så katastrofeorientert.
-Kanskje det bare var en kompis som var litt skravlesjuk? Jeg reiste meg opp fra sofaen, tredde føttene ned i et par tøfler. Det er kaldt nedi gangen, og hadde ikke lyst å bli stående der og fryse hvis det bare ble en slik «dørgløttsamtale».
Bankingen var blitt så svak nå, at det lød som forsiktige stryk på utsiden. -Kanskje det bare var innbilning? Hadde jeg blitt tussete etter å ha levd alene i årevis? Har hørt og lest historier om det…
Jeg tok mot til meg, og rakte handa forsiktig bort til nøkkelen.., -og vred om. Spennet i dørkarmen fra de 12 kuldegradene ute, fikk døra til å sprette opp av seg selv…
-Synet som møtte meg, slo meg helt ut!
Der ute i snøkrystallene, sto en liten gråtende, livredd og barbent pjokk, -kun iført et par shorts. Helt målløs ble jeg bare stående og stirre. De små knærne hans dirret av kulde, og han hakket høylytt tenner. Det var et eller annet kjent ved ham, men jeg kunne ikke helt plassere det. -Ikke nå.
Jeg spurte forsiktig, -Har du stått her og banket lenge?
Guttungen sto med hendene bakpå ryggen, men nå rakte han dem frem mot meg. Det var da jeg fikk sjokk nummer to… De små labbene var helt blodige, og huden på knokene var fullstendig borte. Jeg kunne se helt inn til benet…
-Har banket på din dør i 40 år jeg..! sa pjokken med tårer rennende nedover kinnene…
-Det var da jeg skjønte hvem han var…
Jeg svelget, selv om munnen var helt tørr. -Herremin, stakkars, STAKKARS deg! Får så grusomt vondt inni meg når jeg ser deg slik! utbrøt jeg, og slo armene rundt ham.
Da svarte pjokken, -Ikke få dårlig samvittighet eller anger, det er MEG som får din smerte!
Jeg forsto hans bønn i samme øyeblikk, og skjønte han var betydelig klokere enn meg…
-Kom inn hit i varmen kjære deg, så skal vi finne ullpledd, og samtidig bandasjere de vonde hendene dine.., sa jeg gråtkvalt. -Jeg har varm kakao også!
-Tror du må bære meg inn, mine ben bærer ikke lenger! sa guttungen og falt sammen i min favn. Da jeg løftet ham opp og bar ham inn den varme stuen, fikk jeg se han var sovnet med et smil om munnen, -selv med de ufattelige smertene han hadde.
Jeg pakket ham inn i de varmeste ullteppene jeg fant, vasket hans sår, og pakket dem varsomt inn i gasbind. Deretter holdt jeg godt rundt ham, for å gi ham den tryggheten han så sårt trengte. Kunne ikke unngå å se hvor små, og tandre hendene hans var. Små rykk i fingrene avslørte at han drømte, og jeg håpet så inderlig vel at det var gode drømmer pjokken hadde.
Kjente jeg måtte jobbe hardt for at ikke min dårlige samvittighet skulle ta overhånd. Det ville gi ham en vond og urolig hvile.., -og det fortjente han absolutt ikke. Denne gangen skulle han få lov til å sove så lenge han følte for det…
Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt med ham i fanget og vugget, men det spilte ingen rolle. Kunne holdt rundt ham i ukesvis om det skulle bli nødvendig…
Da han slo opp øynene etter sin søvn, smilte han over hele ansiktet. Han var kommet «hjem»…
-Se her, kjære deg! sa jeg, -Har varm kakao til deg hvis du vil ha! Pjokken smilte enda mer, og drakk den varme drikken med stor nytelse og velbehag. -Vil du ha mer?
-Ja takk, gjerne! svarte han i barnslig glede og entusiasme.., -sånn som barn alltid gjør…
Da guttungen rettet det såre blikket mot meg etterpå, visste jeg med en gang hva som kom…
-Minnes du den siste gangen vi pratet sammen, da vi sparket fotball på plenen? -Du sa til meg at jeg var verdens beste? Husker du ordene jeg ble så glad for å høre? «Se der dribler geniet seg inn i straffefeltet igjen, OG SCORER! Fantastisk! Helt klin oppi krysset! Jeg har aldri sett på makan! Den gutten er et funn!»
Jeg måtte smile.., -Ja min kjære lille venn, jeg husker det, som det skulle vært i går!
Nå måtte jeg kjempe enda en gang for å ikke få hjertevondt, det ville bare smerte den lille sårbare som satt ved siden av, og drakk kakao… Jeg rufset ham gjennom den tykke hårmanken, og kunne ikke unngå å se det neste spørsmålet i hans øyne… Det var sårt. Fryktelig sårt.., -men jeg visste jeg måtte svare ham. Pjokken fortjente alt han kunne få, etter å ha blitt forsømt i så mange år.
-Hvorfor jeg forlot deg den gangen? Det vet jeg ikke, kjære lille store deg.., -vet ikke… Det ble bare sånn. Det var et eller annet som skjedde i de tider, som fikk oss bort fra hverandre. Jeg ønsket aldri å forlate deg, og kan med hånda på hjertet si, at du ofte dukket opp i tankene mine. Har alltid savnet deg. Først nå skjønner jeg at du hadde et annet språk enn meg. Et sted på vegen mistet jeg evnen til å høre dine ord. Har mange ganger undret på hvor du ble av, og hvordan du hadde det. Til slutt trodde jeg du var død, og blitt borte fra meg.., -for alltid.
-Hvem har passet på deg siden den gang? Du hater meg sikkert for alt det vonde jeg har gjort mot deg..!
Pjokken smilte igjen, og la den lille lubne handa trøstende på min skulder, før han sa, -Jeg har aldri hatet deg, og vil heller aldri komme til å gjøre det. Det ligger ikke i min natur. Vi trenger hverandre for å leve, og jeg kommer alltid til å elske deg for den du er.., -uansett! Jeg prøvde å passe på meg selv, men fikk det liksom ikke helt til… Er ikke så flink til sånt… Heldigvis øynet jeg deg hele tiden, selv om han stygge mannen satt mellom oss og spikket ivrig på livspinnen vår, med den sylskarpe tollekniven! Ble så redd, at det gjorde vondt i brystet, da jeg så hvor kort den pinnen etterhvert begynte å bli!
Jeg kremtet, mens jeg knuget ham enda fastere i armkroken.., -Han stygge mannen så jeg også.., -Kùn ham! Den karen har verdens største og svarteste skygge, og formørker alt det vakre, min lille venn. Jeg må spørre.., -hvordan i all verden kom du forbi ham?
-Pjokken svarte lavt, -Det var fordi du kalte på meg..!
-Gjorde jeg? Spurte jeg forundret. -Hvordan da???
Han begynte å le hjertelig, -Jo, du husket språket vi brukte i gamle dager!
Jeg ble sittende som et spørsmålstegn.., -Språket?
-Jepp, hver gang du kjente smerten, sorgen eller gleden i ditt indre, var det meg som forsøkte å snakke til deg. Du visste det bare ikke! smilte guttungen og gjemte nesten hele hodet nedi kakaokoppen.
-Du? sa jeg. -Vil du bo her i mitt hus, og feire jul sammen med meg i år? Og selvfølgelig alle de kommende årene også?
-Det gleder jeg meg til! svarte guttungen og lyste opp i det vakreste smilet jeg har sett. -Men du..?
Jeg svarte på pjokkens spørsmål før han var ferdig…
-Ja, og i tillegg lover jeg å alltid elske deg, -gjøre alt som står i min makt for å beskytte deg, -og ikke minst.., -få deg til å føle deg trygg…
God jul alle sammen!
***
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
